Årsakene til ADHD er ennå ikke fullt ut kjent, men stadig mer tyder på at biologiske faktorer kan spille en viktig rolle. Mange tror at ADHD skyldes dårlig opplæring og dårlig foreldreatferd (eller noe annet i familiemiljøet). Det er ikke sant, og foreldre bør ikke skylde på barnet eller føle seg skyldige hvis barnet deres blir diagnostisert med ADHD.
Selv om årsakene til tilstanden ikke er fullt ut kjent, er det altså klart at dårlig oppdragelse ikke fører til ADHD. Det sosiale miljøet kan påvirke hvor alvorlig symptomene er, og særlig graden av funksjonshemming som kan sees hos barnet. Det er grunnen til at foreldre, søsken og andre slektninger kan være til stor støtte i behandling av personen med ADHD.
Mye tyder på at ADHD kan være arvelig. Studier har vist at arvelighetsfaktoren for ADHD ligner arveligheten til høyde. De fleste barn med ADHD ser ut til å ha minst én biologisk slektning med symptomer på funksjonshemmingen, og minst én av tre fedre som hadde ADHD-symptomer i ungdomsårene, har et barn med ADHD. I tillegg viser studier av eneggede tvillinger at dersom én tvilling har ADHD, er risikoen omtrent 80 % for at også den andre tvillingen har det. Forskning pågår fortsatt, men genetiske faktorer synes å bidra til mottakelighet for ADHD. Ikke noe enkeltgen av stor betydning for utvikling av ADHD er blitt identifisert.
Studier har vist forskjeller i visse signalstoffer eller nevrotransmittere som er nødvendige for at hjerneceller skal kunne kommunisere med hverandre. Noen nevrotransmittere kan for eksempel vise unormale aktivitetsmønstre hos personer med ADHD.
Det finnes også studier som har brukt ulike teknikker for å «avbilde» hjernen, som positronemisjonstomografi (PET), og de har avdekket mindre aktivitet i de områdene av hjernen som styrer aktivitet og oppmerksomhet hos personer med ADHD. Hvorfor det ser slik ut hos noen mennesker, men ikke hos andre, er fortsatt ukjent. Det er viktig å understreke at ulike teknikker for avbildning av hjernen ikke for tiden brukes til å diagnostisere ADHD. Disse laboratorieobservasjonene er absolutt konsekvente, men de er ikke spesifikke nok til å sette en ADHD-diagnose.
Noen mennesker er overbevist om at ADHD er forårsaket av en viss type diett, og at spesielt raffinert sukker og tilsetningsstoffer kan bidra til hyperaktivitet og oppmerksomhetsproblemer. Teorien om at kosthold, spesielt junk food, sukker og tilsetningsstoffer har betydning, fører fortsatt til opphetet debatt. Selv om et sunt kosthold hjelper barns trivsel (inkludert de med ADHD), virker det som det i dagens situasjon ikke er avgjørende vitenskapelige bevis for at et bestemt kosthold vil ha noen betydelig innvirkning på tilstanden. (Kilde: Børneliv i kaos – om børn og unge med ADHD. 2012)
Personene på bildet har ingen relasjon til innholdet.