For diagnostisering av ADHD kreves det at betydelige vanskeligheter eksisterer på minst to områder – hjemme, på jobb, sosialt liv, og så videre. Vanskelighetene som finnes i dagens situasjon identifiseres i pasientintervjuer, og helst også med nære slektninger. Prøver under utredningen gir også et bilde av pasientens funksjonsnivå.
.
Det kan være vanskelig å vurdere alvorligheten av forstyrrelsen, siden grensen mellom avviket og «det normale» sjelden er skarp.
Diagnose hos voksne er i hovedsak basert på sykdomshistorie og klinisk vurdering. En forutsetning for ADHD-diagnose i voksen alder er at lidelsen har eksistert siden barndommen. Det kan være vanskelig å vurdere alvorligheten av forstyrrelsen, siden grensen mellom avviket/diagnosen og «det normale» sjelden er skarp. Uavhengig av disse problemene bør utredningen vanligvis inneholde en form for psykometrisk testing og sykehistorie (intervjusvar/historien om den voksne som utredningen berører) fra personer i omgivelsene.
For å undersøke symptomene på ADHD i barndommen og frem i tid, samles alle tidligere utredninger og journaler fra, for eksempel, skolehelsetjenesten og barnepsykiatrien. Pasienten gjennomgår strukturerte intervjuer og fyller ut egenvurderingsskjemaer. Hvis det er mulighet for det intervjues også foreldre eller andre nære slektninger.
Noen nevropsykologiske tester bør også inngå i utredningen. Gjennom dette kan man for eksempel merke et karakteristisk, men ikke ADHD-spesifikt resultat i form av en ujevn begavelsesprofil, dvs. forholdsvis lave resultater i prøvedeler som gjenspeiler konsentrasjon og arbeidshukommelse (aritmetisk, tallrepetisjon, minneformasjon). (Kilde: Svenske Socialstyrelsen 2012)
Personene på bildet har ingen relasjon til innholdet.